onsdag den 16. februar 2011

Kan der komme noget godt fra North Carolina?

Noen ganger går det fort. På et par minutter får man en håndfull venner for livet.

Dette har skjedd

Etter flere år enn jeg orker å tenke på som (vil i hvert fall enkelte nok hevde) noget autistisk Dylan-lytter, fikk jeg etterhvert behov for å finne ut hva som var skjedd i resten av musikkverdenen siden 1990 eller deromkring. Jeg gikk derfor for et års tid siden til Pitchforks liste over2000-tallets beste singler -- og lyttet til forferdelig mye LCD Soundsystem, Beyonce, Jay-Z og annet moderne i en periode.

Og bevares, man fikk da utvidet sin horisont en smule, om enn jeg fortsatt ikke forstår Daft Punks storhet.

Nytt år -- ny liste

Ved inngangen til det nye år ville jeg vite hva som hadde vært stort i det forgangne (mens jeg hadde hatt fullt opp med å ta igjen det tapte -- en lett skjult ironi her, kanskje?), og jeg gikk igjen til pitchfork, denne gang til listen over 100 beste singler i 2010. Igjen var det LCD Soundsystem, Robyn, Kanye West all over the place, og jeg tenkte: det her gidder jeg fandeme ikke en gang til.

Og jeg gjorde det jeg skulle ha gjort med en gang: jeg fandt hearyas Best of 2010 (so far).

I hear ya

Og se, det var noe annet. Som det minste slipper man å late som om man elsker velgjort men kommersiell techno-hip-hop-electronica.

Men det var mer. Her var Lost in the Trees (fra North Carolina), en krysning mellom Radiohead, Neil Young og Bach, som utnytter det selvfølgelige i at folk og klassisk musikk begge er akustiske genre. Her i videoen til Walk Around the Lake:



Her var The Morning Benders, så unge, så unge, men akk så friske:




Og her var The Tallest Man on Earth, en bitteliten svenske med en stor stemme og en enda større integritet, her filmet ved solnedgang utenfor Leksand i Dalarna:


Og rett rundt hjørnet var det mer: The Avett Brothers, også fra North Carolina -- et brødrepar hvis stil nok best kan beskrives som hillbilly-punkpop.

De balanserer på grensen mellom ... - nei, de oppfant grensen mellom sentimentalitet og kakofoni, mellom sukkersmør og malurtchili (og når de står og gynger så merkelig i siste del av videoen, er det fordi de også spiller tromme med føttene):



Og Megafaun -- fra Wisconsin, men nå bosatt i -- you guessed it -- North Carolina:



Alt i alt: jeg klager ikke, men hva faen putter de i vannet der borte i Carolina?